i just share my love

let's get together and populate

pretty (chicken) wings

mardons natt

Hun hadde bundet et brunt bånd rundt det lange lyse håret. Jaså, så de ligger med hverandre, tenkte han. Hun må være minst ti år eldre. Jeg har ligget med alt for få i mitt liv, nesten ingen, jeg turde ikke, de skremte meg, jeg kalte det høy moral, noe må man kalle sine svakheter, så hvorfor ikke moral, nå skjønner jeg hva moral vil si.

Kjell Askildsen gjennomskuer oss alle.

mister lies

enkelte ganger opplever jeg at nærmest vantro snur meg mot høyttalerne jeg har i leiligheten, sperrer opp øynene og begynner regelrett å le. og ikke en hånlig latter fordi det jeg har satt på suger intense mengder balle. så tvert i mot som det går an.

mister lies, en eller annen fyr fra chicago, vet helt åpenbart hvordan han skal sette meg ut av spill. fikk lønning idag og kjøpte masse skiver, men helt seriøst, de 30 kronene jeg brukte på de fire låtene her er det beste jeg har gjort så langt i år. dette har alt jeg kan be om. pitchet soul-vokal, seige og helt koko dype basslinjer og bare svale låtprogresjoner av en helt annen verden. DETTE ER SÅ JÆVLA FINT.

 

kom igjen, lena

i det han for tredje gang på en halvtime kom sjanglende inn døra med tre glass brun rom og satte dem på bordet, en til hver av oss, inkludert ham selv, så stirret han igjen intenst på puppene mine. han forsøkte i hvert fall ikke å dekke det skjeløyde blikket til på noe som helst vis.
"det er få ting som inspirerer meg så mye som stillheten," sa han så prektig som kun selvhøytidelige, halv-kvapsete kunsthistorieprofessorer med en hang på damer som nettopp har fylt tjue kunne sagt det.
og så holdt han helt kjeft og så surt på oss når vi lot glassene klirre mot tennene.
han hadde tydeligvis ingen idé om hvordan det er å miste stillheten for godt.
derfor gliste jeg stygt mot ham mens jeg lot en seig jævel av en fjert ripe opp chesterfield-skinnstolen hans.
"du skjønner, herr jonsröd, vi med tinnitus lar oss inspirere av de lydene menneskene ikke kan noe for."

fancy restaurant

i know you don't care that much about money
but i'm gonna make some and take you out


jeg har nevnt det før, men likevel, det er få ting jeg finner like rørende og tiltrekkende som dype emosjoner og hjertvarme pakket inn i syntetisk blikk. (les: navnet på dette stedet.)

og idag snublet jeg over musikken til Will Ozanne fra Southampton (aka Gang Colours), som gjør nettopp slikt. det er kanskje lett å trekke linjer til James Blake - dette er tross alt soulvokal og spinkle pianolinjer med vitaminmangel, men pakket inn i dirrende og tung bass og sporadiske bleeps/bloops. og sånt elsker jeg. og spør du meg låter det mye friskere enn det meste James Blake har gitt ut det siste året.



ps: høydepunktet fra debutalbumet The Keychain Collection er egentlig denne her. woah.

bjørnen sover i sitt lune hi

det gamle uret slo en - to - tre - fire - fem - seks - syv - åtte - ni - ti - elleve ganger.
taktfast slo han forsiktig mot vindusruta. fire ganger. så spratt vinduet opp. inn slo en frisk bris.
jeg kunne se neseborene hans utvide seg bak den tykke barten, som egentlig kun var en utvidelse av det enda tykkere skjegget, før han så lukket øynene og forsiktig stakk hele hodet, inkludert det lange, grå håret og det lange, grå skjegget ut av vinduet.
der holdt han det i nøyaktig førtitre sekunder. det var så lenge han klarte ett eneste innpust.
han snudde seg forsiktig rundt og så rett mot meg.
han tørket en tåre fra øyet mens han sa
"nå har våren endelig kommet, kristin. nå har våren endelig kommet."
så tok han av seg den tykke genseren.
deretter den beige cordfløyelsbuksa.
deretter ullsokkene.
deretter den blå skjorta.
deretter deretter de tynne vottene.
deretter strømpebuksa.
deretter helsetrøya.
og til slutt vrengte han av seg underbuksa.
så snudde han seg igjen sakte mot vinduet og tok tak i saksa han hadde lagt klar på kommoden ved siden av, og igjen stakk han hodet ut av vinduet mens han holdt pusten og lukket øynene.
og klippet av seg skjegget. og klippet av seg håret. og klippet av seg barten.
deretter kastet han seg rundt i lufta og løp gjennom rommet, og videre mot inngangsdøra.
så smalt det.
jeg reiste meg forsiktig og stilte meg i vinduet.
nøyaktig fire meter, trettitre centimeter og to millimeter under meg kunne jeg se han komme løpende ut av bygården, tvers over gata og videre inn i parken.
det tok nøyaktig seksten minutter og femtitre sekunder før poltitiet tradisjonen tro hadde dengt ham og lagt ham i bakken.
ny rekord.

dishes

i am not jesus, though i have the same initials
i am the man who stays home and does the dishes
"and how was your day?"
is that woman still trying to do your head in
a man told me to beware of thirty-three
he said: "it was not an easy time for me"
but i'll get through, even though i got no miracles to show you

i'd like to make this water wine, but it's impossible
i've got to get these dishes dry
and i'm not worried that i will never touch the stars
'cause stars belong up in heaven and the earth is where we are


ikke for å bli HELT musikkblogg her, men det finnes enkelte låtskrivere som kanskje er enda mer utrolige lyrikere. og iblant betyr det noe helt spesielt. som med Jarvis Cocker i Pulp. så hverdagslig og lite overveldende mandags-deprimert, samtidig så eksistensielt og storslått at det nesten blir for mye. men bare nesten.

buttons

i used to know your girl friend
back when you used to have a girl friend
she was nice and you were not
but i was the big prick back then too


det er liksom en grunn til at Lambchop kalles "Nashville's most fucked up country band". anbefaler virkelig dette albumet; Mr. M. kom forrige uke.

inner city life

jeg gikk bort til ham for å snakke. han var ikke spesielt pen, men det var noe der. ett eller annet tiltrekkende jeg ikke helt klarte å forstå. jeg bestemte meg for å ta til mote og si hei. for det er det man blir nødt til. bare si hei og hva driver du med.
"hei."
han så opp fra telefonen. jeg kunne såvidt skimte det samme grønne designet som på twitter før han litt klumsete puttet den i jakkelomma.
"hei", svarte han brydd. han så meg ikke i øynene. kanskje fordi han ikke ville.
"hva holder du på med?" fulgte jeg opp så fort som mulig.
"eh, mener du her, eller, eh, sånn i livet?" han var åpenbart brydd. helt åpenbart.
"sånn ellers, tenkte jeg." jeg begynte egentlig å gi opp håpet. han hadde tross alt ikke sett meg i øynene mer enn et halvt sekund til sammen.
"jeg er verdens feigeste fyr," svarte han, for så å kjapt finne frem telefonen igjen fra jakkelomma.
"hvorfor det?" det føltes litt rart å komme med et oppfølgingsspørsmål, men svaret han hadde gitt hadde tross alt allerede sprengt de fleste grenser på den fronten.
han begynte å taste på telefonen igjen. jævla hovne twitterfitte. det tok pinlig lang tid før han igjen skilte de små, litt spisse leppene sine fra hverandre.
"for å si det sånn: jeg sover med sokkene på for å føle at jeg lever"

honest & unmerciful

the only true currency in this bankrupt world is what you share with someone else when you're uncool

noah

"det er akkurat som å lære seg å gå på nytt," sa han med en slags nysgjerrig mine over ansiktet idet han pekte på skoene.
jeg tror ikke han snakket om den første kjærligheten, den første sykkelturen, den første gangen man flytter hjemmefra eller første gang han lå med noen. og hva slags grunnlag hadde han egentlig til å sammenligne noe med å gå for første gang? ingen husker sånt.

så åpnet han krysset han hadde skapt med beina og løftet dem begge sakte ned fra pulten. og ved hjelp av armene dyttet han seg selv opp på to og begynte å stagge litt klønete bortover gulvet og bare presset blodet tilbake til tåspissene hans.

happy daze

onsdag aften
slutten før slutten
på en dårlig dag
på en helt vanlig onsdag

virkelighetsfluktens rutiner

han slapper av med en
forknytt neve

og roer tankene med
angst

svarer likevel nei
på om det har
gått for langt

somebody's party

hun stiller seg i dørkarmen. stirrer stille på ham. han ligger henslengt i sjeselongen.

og like fullt som hun sukker over ham, sukker hun over sjeselongen.
"for et jævla tåpelig møbel," tenker hun.

på nytt løfter hun hodet sakte, og på nytt snur hun seg sakte, for å på nytt sakte gå mot kjøkkenet.
hun glir over parketten på de tykke, grå ullsokkene. men selv til ullsokker å være er de ganske stive.
han mente hun burde begynne å vaske dem igjen.
men heller ikke denne gangen hører han fettet og skittet som har festet seg under sokkene gli bortover parketten.

hun rører rundt i gryta. sukker igjen. ser lengtende mot stua. ser ned i gryta. rører om, og begynner på nytt å gå mot dørkarmen.
hun stiller seg i dørkarmer, stirrer mot ham, og sukker. hun drar seg langsomt gjennom håret.
men denne gangen hører han henne, for håret har blitt så tørt og krusete av vinteren.

idet blikkene deres møtes, hans blikk betydelig sløvere, begynner hjertet hennes å hamre stadig raskere.
mens han stirrer tomt på henne klarer hun endelig å hoppe i det:
"du har vært så rar i det siste," sier hun stivt og nærmest innøvd, men like fullt livredd for svaret som skal komme.

"jeg tror jeg har fått ME."

han sa ikke mer den dagen.

den harde allianse

eirik: 
apropos ice age og konformitet
og what not
det hadde:
attityde
arroganse
melodi
stil
middelklassetilhørighet
balltrær
forkjærlighet for totti
tennis
men samtidig
et slags hjerte

jeg: 
det er litt stekete

eirik: 
ja, men med balltreet under polojakken