jeg spyr av gatekunst

hvis du bor i oslo, noe jeg antar at du gjør, anbefaler jeg deg å ta trikken til holdeplassen Holbergs Plass. eller gå eller sykle eller fly eller hva du vil. ikke fordi det er spesielt fint der; hvis jeg må velge, er det nok en av de minst sjarmerende, uttrykksløse og falleferdige strøkene som finnes i byen. og de finnes det jo en del av. men denne blindtarmen mellom sentrum, st. hanshaugen og bislett har ikke så mye å fare med, er vel det jeg prøver å si.

uansett: still deg på denne holdeplassen og beveg deg oppover, forbi jokeren som ligger langs med skinnene der, og kom deg over krysset på vei langsmed nedover pilestredet. og så ser du så vidt til venstre, så uanstrengt som du klarer etter å ha lest dette.

der ligger det eneste jeg noen sinne kan si å ha brydd meg ordentlig om av gatekunst (bortsett fra de hasjhuene som tuklet med "i love sweden"-taggen oppi gata der jeg bodde før. ja, du kan jo gjette.). og det verste av alt: det ligger rett utenfor inngangsdøra til Høgskolen i Oslo og Akershus, så man skjønner jo fort at det er byråkratiske kulturskattekroner som har gått med til greiene på bakken der.

samtidig tenker jeg: er det ikke det som er så jævla flott med denne skulpturen? at noen med en av de hersens kulturkonsulentstillingene endelig har tenkt forbi at kunst skal være tilfredsstillende. at det kun skal være godteri for øyet mens man sluker i seg kantinematen for å glemme hvor lite verdt pengene noe kan være. at det forstyrrende også har noe estetisk ved seg.

og hvis du bare fortsetter å late som du beveger deg tilforlatelig nedover gata, legger du kanskje også merke til reklameplakaten til Oppfordringskontoret for ekteskapsbrudd.

lengselens fengsel

det absolutt verste jeg vet er å bli forelska
eller "betatt", som det gjerne heter i sin sensurerte form
jeg takler ikke følelsen
eller det forvirrede, famlende og flaue mennesket jeg blir
alt får plutselig en opphøyd betydning
jeg like plutselig innser det ikke har
det er å oppleve dette ørlille nederlaget
gang på gang på gang på gang
som er så utålelig
så nå svelger jeg likesågodt nøkkelen
og venter på at den drites ut på ny

IOU

for twenty years he'd loved her
the shame was unbearable
but he still loved her like no one else
yet again he turned on his daughter's precious ass

flyktning

han orket ikke ha noe med dem å gjøre
klarte det så godt han kunne
selv når de sprudlet mer enn noen kunne huske
det var en gyllen omvei
men den holdt ham i det minste i live

vårtakkefest

fem ting jeg er takknemlig for:
1. all musikken. musikk som får meg til å føle lykke, håp, håpløshet, misunnelse og frihet. mest takknemlig er jeg for musikk som får meg til å føle alt dette på en og samme gang. sånn som denne låta.
2. at det finnes andre der ute. selv om det å treffe folk, tilbringe tid sammen med dem, det å leve opp til deres forventninger (men kanskje mest mine egne?) kan være en ubegripelig utmattelse, så hadde jeg aldri klart dette alene.
3. med dette mener jeg livet. hvor banalt det enn kan låte er jeg takknemlig for at jeg lever. selv om alt man noen sinne foretar seg visstnok er et meningsløst kappløp mot døden.
4. den trygge oppveksten min. ålreit, mitt voldsløse og relativt ressurssterke middelklassehjem har muligens forsterket mine avskyelige - men ulegelige - selvopptattheter og sytebukkfakter. (en gang tittet jeg over skulderen på noen på t-banen og så en pensumartikkel med en smertefullt slående tittel: "vikinger hadde også depresjoner".) men all denne tryggheten lar meg i det minste drømme om å få oppnå akkurat de tingene jeg drømmer om å oppnå.
5. det aller meste kommer til å bli bedre. i hvert fall frem til man fyller 26 år. visstnok. har jeg hørt.

notsotalkative

repeated words
reentered words
reconsidered words
respoken words

that's what i've been telling you
all night long
inside my head
why aren't you listening?

dualitet

fortell meg hva du vil ha
så skal du få det
aldri skal noe få skje deg
jeg kan gjøre alt for deg

stemmebånd vibrerte
jerngryten smalt i veggen
hånden knyttet seg rundt halsen

du var alltid så god mot meg
jeg vet det

apokalypsis

skumringshimmelen holdt nærmest på å brenne opp: rosa flammer slo opp fra horisonten, punkterte skyene slik at de ble flate som ark, flettet seg så rundt den blå himmelen, og kjempet med all sin ubegripelige kraft for å trekke den med seg inn i natten.

slik stod jeg og betraktet etterdønningen av solnedgangen, mens jeg speidet utover dalen jeg befant meg i; fra denne høyden kunne jeg tydelig se de gulgrønne sjatteringene av bjørkeskogen som omkranser sommerhuset mitt, den lille innsjøen som strekker seg langs jernbanesporene og det iskledde høyfjellet milevis unna som reiser seg opp mot himmelen. her kan jeg stå for alltid, nå er jeg fri, dette er toppen av befrielse, tenkte jeg, mens jeg tok nok et drag av jointen.

jeg satt meg ned på en mosedekket stein noen meter unna; den grønne puten var ikke det granne fuktig. riktignok var jeg ikke overrasket, for midtsommeren hadde vært eksepsjonelt varm og tørr; det kjentes selv i luften jeg trakk inn i lungene. jeg er klar, tenkte jeg.

lenge hadde det gått gjetord om at enden var nær. til enhver tid har en eller annen galning ment at undergangen ligger luskende rundt neste sving. men nå hadde visst alle verdens galninger fått rett, og jeg begynte å se for meg alle fedrene som hadde fortalt sine sønner om at herrens snart skulle straffe oss for våre syndige liv, som igjen har delt det samme vanviddet med sinne sønner, og deres sønner igjen, og slik har den religiøse galskapen blitt spredd videre gjennom generasjoner. men nå skulle altså sønnesønnenes sønnesønnsønn få rett.

min kone har alltid vært ulidelig redd for døden. og derfor har hun levd også et ulidelig fattig liv: ethvert av mine forslag på reiser til steder utenfor turistterreng har endt i grusomme krangler, enhver matrett som inneholder døde dyr har hun styrt unna, og aldri har hun våget å dukke opp i en eneste begravelse. for to uker siden fortalte jeg at det var her jeg skulle tilbringe den siste tiden, at jeg tenkte å ta toget til sommerhuset, sette meg på denne toppen og la det stå til; jeg ville gjerne ha henne med meg, men jeg kom til å dra uansett. jeg har ikke snakket med henne siden.

men hvorfor frykte døden når den har bestemt seg for å sluke oss alle i det samme jafset? jeg løftet øynene opp mot stjernene, de kunne såvidt tydes nå, og dette synet satte meg i de samme vante tankene det alltid gjør: det finnes ikke noe mer ubetydelig enn et menneskeliv. og der, rett vest for Sirus, kunne jeg se den, den runde klinkekulen som skal bli mitt endelikt. jeg reiste meg opp, liksom for å komme nærmere denne planeten på avveive.

min sønn, hvor befant han seg i akkurat dette øyeblikket? gikk han søvnløs og desperat på leting etter et ledig bomberom? eller satt han og hundretalls andre backpackere samlet seg på stranden i mexico for å feire mens de ennå kunne? hva med mine barndomskamerater, holdt de hardt rundt sine kjæreste, forsikret dem i rent villråde at: ikke gråt, dette kommer til å gå bra, det skal mer til å stoppe oss, så lenge vi holder sammen, ikke sant? og min kone, hvor hysterisk var hun, hvem holdt rundt henne, kanskje var det en annen mann? tanken fikk et rivende stikk av anger til å fóre gjennom meg. jeg løftet igjen øynene opp mot den grønne klinkekulen. nå hadde den vokst seg stor som en tennisball. nei, jeg måtte hit, det var det eneste rette.

jeg knyttet opp ryggsekken, og tok ut en dyr flaske whisky og en porselenskopp. at jeg ikke hadde klart å finne et eneste glass, forbannet og undret jeg. jeg helte så i koppen, drakk ut, og helte i på ny. deretter la jeg meg godt til rette i gresset og tok et dypt drag av min andre joint. slik ble jeg liggende lenge, plettfri for tanker, med whiskykoppen i den ene hånden, jointen i den andre.

jeg ble revet ut av søvnen da nattehimmelen eksploderte som tusen vulkaner. det tok noen sekunder før jeg fikk samlet meg selv: jeg fikk satt meg opp på den mosekledde steinen og helt i nok en munnfull av whiskyen. over hodet mitt brant atmosfæren; den hadde kjempet hardt, men ikke vært i stand til å stanse planeten fra sin inntreden. jeg så rundt meg. hele landskapet - fjellene, innsjøen, trærne, sommerhuset, de vettskremte rådyrene, snilen ved foten min - lyste varmt oransje, som lyset som brer seg ut fra et ildsted i skogen, bare ubegripelig mange ganger sterkere. aldri hadde jeg sett noe vakrere, aldri hadde jeg følt en større trygghet.

jeg smilte, løftet koppen, og skålte mot planeten. "Apokalypsis, min venn, velkommen."

om å våkne

også i natt vil sengen min begynne å sakte, men sikkert, rotere rundt sin egen akse her i mørket, liksom en turbin på vei ned en dyp brønn, og både den og jeg vil være på vei til et sted hvor barndommens naivitet nekter å gi slipp, et sted hvor foreldre snubler over ens mørkeste hemmeligheter, et sted hvor forelskelser aldri hviler hodet sitt på brystkassen din, men heller forteller deg hvor umulig du er å elske.

hva er egentlig en drøm? nåvel, det finnes nok mange av dem som kan fortelle meg akkurat hva en drøm er; hvilke kjemiske reaksjoner som forårsakes dypt under hjernebarken når søvnen atter tar kontroll, hvordan underbevisstheten har sine luskende fingre med i spillet, hvorfor dette forekommer primært under REM-søvn, og så videre. men jeg har mine tvil på at verken det ene eller det andre svaret vil være til særlig hjelp.

for hva er en drøm - sånn egentlig? i mitt tilfelle, og nå får jeg bare pjatte på vegne av mitt eget skinn, er drømmens univers sjelden en frihavn, men snarere tvert imot enda en avkrok der nevrosene klarer å snike seg inn og rotte seg sammen. det er som om selv drømmene mine nekter å la meg få hvile; hvem fortjener vel å starte de første forvirrende sekundene av dagen påminnet om at man både er ensom, usikker og hjelpesløs.

altså: "marerittet" og "drømmen" kan jo umulig være to separate tilstander - den ene utfyller tydeligvis den andre, mens den andre utfyller den ene - slik kan det i det minste virke i mitt skrudde, bulkete hode. sånn sett er vel de virkelige drømmene - de våkne drømmene - nært knyttet til de flyktige, grenseløse og absurde søvndrømmene, for det er som om sistnevnte forsøker å straffe oss for å drømme om altfor store ting i det virkelige livet.

et lite stykke jesus

han var sin generasjons store stemme.
det var i hvert fall i slike ordelag han gjerne snakket om seg selv.

pikepatruljen

han steg ombord på 34-bussen og saumfarte kjapt setene, reklameplakatene og medpassasjerende, før han humpet fremover mot det ledige setet han hadde peilet seg ut; i mellomtiden klarte han - som han hadde håpet på - å sluke minst et sett pikelår med blikket. deretter støtet han den lange kroppen han bar på inn mot vindusruta. huset hennes er kaldt, tenkte han: jeg fryser i huset hennes. og ikke bare dét, slo det ham mens han kneppet opp den grønnbrune parkasen moren nylig hadde kjøpt til ham, jeg føler meg ikke velkommen i huset hennes.

han lette frem enda en low-låt på ipoden, han var frelst, maktet ikke lytte til annet, han måtte bare ha det, dette vondvakre vidunderet han hadde snublet over ved en ren tilfeldighet, så skulte han fremover i bussen, vurderte nakkene til de jevnaldrende, knisende jentene to rader foran ham, idet hennes far snek seg inn i den brunstige tankerekken hans; han kan ikke fordra meg, jeg kan ikke fordra ham, det er det eneste vi er enige om, det eneste vi noen sinne kommer til å kunne ta hverandre i hendene om, fyttihelvete som jeg hater ham, ham og den spake, klagende stemmen hans, det er som om den kommer fra en enda mindre mann som har gått seg vill i brystkassen hans, ham og det glassaktige, uttrykksløse blikket hans, ham og alle eiendelene hans - inkludert postordrehustruen fraktet fra ungarn, med kun ett mål for øyet: å suge ham og pikken hans i søvn. jovisst hater jeg ham, flammet tankene hans.

den bitende kulden, den uvelkomne auren, den bor i huset, den er huset, dette hjemmet er hjemsøkt, tenkte han, en grufull tanke som raskt fulgte blodstrømmen og spredde seg til hele kroppen, før den avsluttet som et lite stikk i korsryggen. og han begynte å tenke på henne, at hun også hadde blitt svøpt i denne kulden, at du ikke fryser, pleide han å si når han fikk beføle kroppen hennes, du som er så kald, men hun forsikret ham alltid om at hun ikke frøs.

han kjente et streif av vemmelse, hun er så tynn, så altfor tynn, jeg kan kjenne beina hennes, de stikker nærmest ut av huden hennes, det er som om hoftene sakte, men sikkert har gravd seg en vei gjennom kjøttet, jeg vemmes, tenkte han. og jeg er på vei for å elske med henne, nei, æsj, jeg ligger med henne, heller ikke det føltes riktig, jeg puler henne, og hun blir pult, vi henger ikke sammen, det er som en hinne skiller oss, den samme hinnen som skjuler blikket hennes, den samme hinnen som henger over hjemmet hennes, tenkte han. men medfølelsen for hennes tomme og meningsløse eksistens strakk ikke til, ikke et snev av empati klarte han å lete frem inni seg; jeg er for god for henne, tenkte han.

han steg av 34-bussen ved første holdeplass.

fotturfolket

"til enhver tid har det eksistert omstreifere. men idag er det et yrke og en verdighet som er i ferd med å dø ut. i alle fall i velferdslandet norge. og du tenker: noen bør ta vare på dette yrket. noen må ta på seg dette ansvaret. noen bør redde denne friheten, denne stoltheten, gjenopprette yrket og verdigheten, ja, du vil bli vandringsmann."

at jeg nettopp har begynt å lese thomas espedals essayistiske bok "gå. (eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv.)" føles betimelig. ikke at jeg, som espedal, vurderer å ta omstreiferyrket tilbake - selv om jeg, som ham, ikke er typen som har sett seg ut det videste spekteret av yrker å anta - men sakens kjerne er den: jeg har begynt å gå igjen.

espedal skriver for så vidt om det å traske rundt i bymiljøet, se seg rundt i gatene, studere ansikter og kroppsfasonger, vurdere retninger, og nettopp det foretok jeg meg nylig da jeg i en drøy måned nektet å koste på meg reisekort, men den vandringen er ikke så betydningsfull. det skriver i hvert fall espedal (og alle forfatterne han refererer til), og det vet jeg selv. mennesket trenger naturen, eller i hvert fall den naturen som finnes innen sivilisasjonens rekkevidde, og det er den naturen jeg selv beundrer, den naturen jeg selv trenger å sluke for i det hele tatt å overleve.

men jeg takler bare ikke vinteren. eller, jeg har et svært komplisert forhold til vinteren. selve kulden er nå en sak, men den tilvenner man seg på sett og vis (såfremt man unngår tung forkjølelse, som jeg har slitt med den siste tiden). problemet ligger i mangelen på farger, lukter og lys. slike omgivelser påvirker en; den siste tiden har jeg trykt meg stadig nærmere inn mot mine skitthvite tapetvegger, dernest litteraturen, musikken og ensomheten.

det er her jeg har lært meg å hate skigåerne og vinterforkjemperne, der de med sin sitrende tramping nærmest ber om at trikken skal forflytte seg raskere, slik at de kan velte seg over skiløypene og sine konkurransejagende egoer. det er nemlig sjelden jeg kan spore det grann av fredfullhet i øynene deres, disse hersens vinterforherligerne.

nei, det jeg behøver, det er å gå. gjerne med andre, men helst alene. en av mine beste venner har - nåvel, ikke ved sine fulleste fem - kalt dette en egoistisk handling, han kunne ikke begripe hvorfor jeg på død og liv skal, slik han formulerte det, holde slike opplevelser for meg selv. det er riktignok ikke dette det å nyte naturen for seg selv handler om, det handler om å komme seg bort fra alt annet, bort fra det kjente - og de kjente - for å, slik espedal skriver, tenke annerledes, tenke nye tanker. vinteren er imidlertid ikke skapt for fotturfolket, sånne som oss, for snøen er vår største hindring. vi har ingenting å oppleve, ingen steder å gå.

men det går mot vår. heldigvis. senest idag - kun for å komme meg bort fra by- og menneskekjernen - dro jeg til en høytsvevende og fredfull forstad med skogen som nærmeste nabo, for å, med hele hovedstadsfjorden og solnedgangen for mine føtter, tenke - i hvert fall for et ørlite øyeblikk - at, herregud, dette er jo hvorfor jeg er til.

idyll

da de omsider nådde Ospevannet, tok han sats, klemte nevene rundt bremsespakene, og steg galant av sykkelen mens den ennå var i fart. hun derimot trillet tankeløst videre på den knusktørre grusveien. "lever i sin egen boble som vanlig, gjør hun," mumlet han for seg selv før han ropte navnet hennes. hun vred på hodet, tok en klumsete u-sving, steg av sykkelen hun også, og tuslet de siste meterne for å nå ham, tilfreds, så det ut som, og han klarte ikke å unngå å tenke hvor ufattelig vakker hun så ut der og da, uten at noen kunne ha anklaget henne for å ha gjort en innsats.

de satt fra seg syklene på hver sin side av samme bjørk, og tuslet ned mot vannkanten, hvor han, nærmest stresset, lirket frem lommelerken, fylt til randen med farens bortglemte juleakevit. han helte i seg en stor slurk, dumdristig stor, sådan, han skjønte det selv når han strakk ut armen for å gi den videre til henne, og spurte, mens brennevinet holdt på å vrenge ansiktet som en våt klut: "hva er det du ser i Truls?".

"vel, han er morsom, kler seg bra, har en ordentlig jobb. jeg synes generelt at han er en ganske flott fyr," svarte hun, mens hun hektet ryggsekken av den venstre skulderen, og svingte den beskjedent ned på gresset. han var overrasket over hvor lite avvæpnende spørsmålet hadde endt opp; han hadde forestilt seg at hun skulle takle situasjonen dårligere. så fulgte hun opp med: "hvordan det?"

han skulte utover innsjøen, den skinte gyllent i skumringssolen, for et tykt lag pollen lå og duvet i vannskorpen, "det er bare én ting jeg ikke klarer å begripe," sa han, og hun fulgte blikket hans ut mot vannet, som om resten av svaret skulle flyte rundt der ute, "jeg forstår ikke hvorfor du bruker krefter på en som egentlig ikke bryr seg om du eksisterer eller ei". sidesynet maktet ikke å fange det opp, for blikket hans var fortsatt festet mot pollenhavet, men han kunne kjenne hvordan hun med ett stirret ham ned fra sidelinjen.

"du som er så kul, morsom, søt, behagelig å være rundt, jeg vet da faen jeg, så jævla upåklagelig, fortjener vel bedre enn som så, synes jeg," hikstet han frem, og tenkte på alle anledningene han hadde hatt lyst til å fortelle henne dette, alle gangene han hadde kunnet, men selv om han hadde ordene på tungen, hadde de vært som limt fast til smaksløkene. dette hadde han brygget på for lenge, kjente han, og forsterket av akeviten som godgjorde seg i magesekken, satt kvalmen ham med ett helt ut av spill. han var svimmel. ble nødt til å legge seg ned i gresset. ante ikke om tiden stod stille. om hun fortsatt satt på huk en drøy meter til høyre for ham.

kvalmen hadde åpenbart gått til hodet på ham, for han skjønte ikke at det var hun som hadde skygget for solen, når hun nå stod mellom ham og vannkanten, mellom ham og solnedgangen en horisontslengde unna. han sperret opp øynene, forsøkte å tyde ansiktsuttrykket hennes, men motlyset gjorde det heller vanskelig. først etter en drøy håndfull sekunder klarte han å se at hun verken var rasende, forskrekket, eller, som han hadde håpet på, overlykkelig. gråt, gjorde hun. "prøver du å fortelle at du er forelsket i meg?" fikk hun klemt ut mellom tårene. "alltid vært det. jeg trodde du hadde skjønt det for lengst: at jeg vil være så mye mer enn en bare en venn." hun snudde seg bort fra ham, for å, antok han, stirre rett inn i den døsige augustsolen.

han bet tennene sammen. at hun ikke kunne forstå. "faen heller! det er ikke alle menn som er født til å pløye over alt de fatter interesse for. som hemningsløst slenger fra seg med komplimenter," knurret han, og, uten å merke det, hadde han kastet en knyttneve med jord, delvis ut i vannet, delvis på beina hennes. ikke bare skvatt hun til, hun tok det også i verste mening. hun begynte å trampe bortover mot syklene, rev med seg ryggsekken på veien, og skrek fatningsløst etter seg: "du som er så fantastisk! hvorfor kan vi ikke bare være venner!? du ødelegger alt! du skjønner det, eller!?"

kvalmen kom eksploderende tilbake; nå holdt den på å kvele ham, bratwurstbitene kløyvet seg fast i strupen, og det var ikke før hun hadde kastet seg over sykkelen, fått hjulene til å spinne de første, tyngste rundene, at han fikk svelget til å fungere igjen, stablet seg opp på beina, og brølte etter henne: "dette skjer alltid! hver jævla gang! klarer du i det hele tatt å begripe hvordan det er!? og alltid være nummer to, for faen!". støvskyen stod opp etter henne. og så var hun forduftet blant ospetrærne. sikkert på vei til den jævla pikkskallen, tenkte han.

deretter haltet han bort til treet, hodet hans vandret ett helt annet sted, eller, det hadde nærmest sluttet å fungere, for nå han så han seg selv utenfra, så at han handlet på rene impulser. han så seg selv trille sykkelen over gresset, blant trærne, og ned mot vannkanten. han så seg selv løfte sykkelen over hodet, og han så seg selv støte den ut i Ospesjøen. han så seg selv kle av seg, brette klærne perfekt, bedre enn noensinne, og sette dem fra seg. og han så seg selv utenfra mens han la på svøm utover. så slukte han nattens første litere med den friskeste sensommerluft, fant igjen roen, og tenkte at dette blir en helvetes lang tur hjem.

rutinejobb

han plasserte hendene sine på hoftene hennes, lot skritt møte bakende, og hvisket, nærmest stønnet, gjorde han, om hvor mye han beundret lukten av den bleke, kremaktige huden hennes, så fór tankene avsted til den planlagte amsterdamturen i juni, til husleia han ennå ikke hadde somlet seg til å betale, til lasagnerestene i kjøleskapet, før ansiktet hennes igjen stod klemt inntil det turkise tapetet, nå med hendene luskende rundt i det sorte undertøyet, som en blind kartlegger ansiktet til venner, og sekundet senere var han inni henne og nøt den fabelaktige følelsen av å kunne daske denne kjøttfulle rumpa oppetter stueveggen.

riktignok var det den dagligdagse kjedsomheten som hadde gitt ham ideen, han var i utgangspunktet i et heller likegyldig humør, med andre ord, han krevde mer, han var ikke fornøyd, så han fikk henne til å kneppe opp smekken på dongeribuksa som plutselig var på igjen, han nærmest tvang henne, eller, nei, det var dette hun ville, han kunne se det i øynene hennes når hun begynte å gafle i seg pikken hans, den grådige tøyta, alt hun vil ha er pikk, det er alt hun lever for, greit for meg, tenkte han, mens han lente seg tilbake i chesterfielden og gjorde alt i sin makt for å konsentrere seg fullt og helt om kun dette øyeblikket, for akkurat nå var han på toppen av verden, mens hun, hans praktfulle, pikkfrelste undersått, slurpet i seg de første dråpene av spermiene hans.

og så kom han. og sakte men sikkert begynte universet han befant seg i å falle på sin rettmessige plass igjen, jordklodens rotasjon hadde sakket ned fra den tredoble hastigheten den hadde hatt kun få sekunder tidligere, og i ren rutine rev han av et kvadratisk flak fra tørkerullen han relativt udiskret gjemte under puten, begynte å tørke av det krympende lemmet, kastet den seige papirklumpen i søppeldunken ved sengekanten, og la seg, skamfull over hva han nettopp hadde gjort, til å sove.

taksidermisten

den sytten år gamle kroppen skalv ukontrollert da hun kom til seg selv i baksetet på volvoen, og kun delvis fordi hun frøs; der hun lå langstrakt, med den eggehvite toppen dyttet over de bløte brystene og de nedtrukne jeansene som et blodig håndjern rundt lårene, skalv hun aller mest av den overveldende vissheten som hadde slått henne: at ensomheten skulle forgifte hver dag frem til hun til slutt skulle bestemme seg for å holde pusten på avstand lenge nok.

for aldri skulle hun bli kvitt de vage minnene kun hun ville besitte, de plutselige glimtene som ut av intet skulle komme til henne når hun satt i forelesningssalen, stod under bussbutaket på regnværsdager eller fikk gifteringen tredd på ringfingeren, minnet av hvordan de bulende, vennlige øynene hans med ett hadde fått et veldig mørke over seg, minnet av hvordan hun ikke hadde klart å skrike, minnet av hvordan hun skulle miste jomfrudommen mot sin vilje helt bakerst i en fuktskadet, forlatt volvo en stjerneklar aprilnatt.