makrominutt

det var kanskje banalt i all sin egentlige ubetydelighet, for det var jo ikke sånn at det kom til å endre på en verdens ting, for det kunne bare ikke gått, man kan jo ikke falle for alle og enhver, men hun hadde likevel sagt det fineste hvem-det-måtte-være hadde sagt til ham noen sinne, hun en slags tante, han en slags nevø, men det hun sa der og da - mens de tuslet nedover den våte barken med en halvliter hver i hånden - var noe sånt som "hadde vi vært like gamle hadde jeg vært dødsforelska i deg", og det skulle vise seg å bli det mest helhjertede komplimentet han skulle få på altfor mange år.