jeg gikk bort til ham for å snakke. han var ikke spesielt pen, men det var noe der. ett eller annet tiltrekkende jeg ikke helt klarte å forstå. jeg bestemte meg for å ta til mote og si hei. for det er det man blir nødt til. bare si hei og hva driver du med.
"hei."
han så opp fra telefonen. jeg kunne såvidt skimte det samme grønne designet som på twitter før han litt klumsete puttet den i jakkelomma.
"hei", svarte han brydd. han så meg ikke i øynene. kanskje fordi han ikke ville.
"hva holder du på med?" fulgte jeg opp så fort som mulig.
"eh, mener du her, eller, eh, sånn i livet?" han var åpenbart brydd. helt åpenbart.
"sånn ellers, tenkte jeg." jeg begynte egentlig å gi opp håpet. han hadde tross alt ikke sett meg i øynene mer enn et halvt sekund til sammen.
"jeg er verdens feigeste fyr," svarte han, for så å kjapt finne frem telefonen igjen fra jakkelomma.
"hvorfor det?" det føltes litt rart å komme med et oppfølgingsspørsmål, men svaret han hadde gitt hadde tross alt allerede sprengt de fleste grenser på den fronten.
han begynte å taste på telefonen igjen. jævla hovne twitterfitte. det tok pinlig lang tid før han igjen skilte de små, litt spisse leppene sine fra hverandre.
"for å si det sånn: jeg sover med sokkene på for å føle at jeg lever"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar