the last ray

han var skuffet. jævlig skuffet, faktisk, for å bruke hans ord.
hele livet hadde han sett, lest og hørt om måter det kunne skje på.
noen langt mer besynderligere enn andre, selvfølgelig, men nå er jo det poenget med fantastien - å tøye strikken så langt man kan.
selvsagt hadde han tøyset litt med denne datoen, og talt litt ned de siste par ukene for moro skyld. men innerst inne håpte han jo at det kunne være noe i det. en gang må det jo ta slutt, tenkte han, så hvorfor ikke nå?

men det kom ingen asteroider klare som kun noe livløst og gigantisk i feil bane kan være på å gi et uhelbredelig kjøttsår til den eneste planeten med intelligent liv i dette trygge, lille hjørnet av galaksen.

heller ingen hydrogenbombekrig oppstod sånn helt ute av det blå. eller at hele storbritannia var blitt en radioaktiv øygruppe (og alle verdenshavene ble forurenset av den grunn) fordi en kortvokst kvinne med en underbetalt vikarstilling glemte å skru av lyset før hun dro fra jobb.

ingen islamistisk revolusjon. ingen armé av illuminati-soldater steg frem fra fjellene. noe virus som gav oss en primitiv lyst til å spise hverandres hjerner ble det heller ikke noe av. (dette var hans personlige favoritt, altså.) ikke en gang abstrakte, men fysiske ting som Internett, NATO eller Wall Street forsvant med lysets hastighet.

det var egentlig som om ingenting skjedde den dagen. og det var jo for så vidt greit nok for ham. det var jo ikke sånn at han faktisk trodde noe kom til å skje. det handlet jo mest om å bare la fantasien få sveve litt fritt.

skuffelsen - den jævlige skuffelsen - kom brått da han forstod at alt faktisk hadde forandret seg. og dét på verst tenkelige vis. et så abnormt grotesk og utilgivelig vis at han ikke hadde kunne forestille seg det - selv ikke som en del av de rare drømmene han pleide å ha den lille timen fra han først våknet til han så våknet igjen og forstod at han hadde forsovet seg.

først forsvant nostalgifølelsen. og nostalgifølelsen var jo selve grunnen til at mat han hadde smakt tidligere hadde den ekstra lille bismaken av hendelsene som tok sted rundt middagsbordet, at stedene han så kunne minne ham om hvorfor han elsket de fire årstidene og at musikk minte ham om de verste og beste øyeblikkene han hadde hatt. så: sakte, men sikkert slo entusiasmen, raseriet,  medfølelsen og kåtheten følge.

det han tidligere hadde kalt for apatien - hans lille forbannelse av harmløs, hverdagslig likegyldighet - kunne ikke sammenlignes med det  ubeskrivelige, umerkelige, ikke-eksisterende sorte hullet som oppstod på innsiden av både ham og alle menneskene rundt ham som han for ganske kort tid siden pleide å bry seg om.