muligens var det morgenørska, eller kanskje var det et skrikende behov av å føle at han levde. men det har seg nok slik at han kun er en real kronidiot. som sin far. og hans far igjen.
han sitter i hvert fall på trikken. og lever i et slags sted mellom anger og selvbefrielse. i hans verden skjer det kun hvert 25. år at man gjør noe slikt som dette. hun han tenkte altfor mye på hadde lovet bort et stevnemøte (han fikk aldri det ordet til å funke - verken som et konsept å delta i eller som ti bokstaver i ordboka) som en lek. for ham var det skillet mellom liv og, heh, død. han viste jo alltid at han hadde psykiske problemer når det kom til jenter; han satt en slags pant på dem, uten at de selv fikk vite om det. de var hans, men det betød ikke at han klarte - og i noen tilfeller ønsket - å prøve seg på å skape et utgangspunkt for noe bra.
og så kom skammen. for hvem er så teite at de sender meldingen "hei. jeg har skikkelig lyst til å be de deg ut på date, men er for feig til å spørre rett ut. hilsen sosialt tilbakestående."
men nå hadde han mot alle odds gjort det. for ham var det en slags seier - dette slo alle feighetene han hadde puttet bak seg, samtidig visste han at dette var slutten på noe som ikke var ment å være.
klumpen i magen ble bevart, og han så likevel etter henne i korridorene på jobb. fortsatt med et håp om ett eller annet, selv om han var for redd til å noen sinne finne ut hvordan hun reagerte på de 118 bokstavene han valgte å foreviggjøre den mandagsmorgenen.
tross alt, så satt han kanskje likevel nye standarder for sitt eget usle blod. kanskje, og bare kanskje, var dette første gang noen med dårlig, rødlig hårvekst og akkurat disse genene hadde våget seg på noe lignende.
Fint!
SvarSlett