ekstremhonning

vi satt sammenklemt i en loslitt hybelsofa og fulgte med mens han lempet høyttalerne ut av vinduet. det var ikke bare ansiktet hans som var brennende blodrødt. den ellers nærmest transparente huden på hendene og halsen hadde blusset opp som en akutt infeksjon i løpet av bare det siste halve minuttet.

det var først da han brått vendte seg rett mot oss at vi virkelig ble redde. pupillene holdt nærmest på å krympe bort i de dirrende øynene hans.
han knyttet nevene og pumpet opp luft fra lungenes dypeste sjakter. og skrek.
"FORSTÅR DERE VIRKELIG IKKE!?" han måtte ta et nytt åndedrag for annethvert ord. "KLARER DERE I DET HELE TATT Å FØLE NOE SOM HELST!?"

han sank sammen på parketten. og vi satt der. musestille. pappa pleide å bli omtrent like mutt hver gang mamma hadde kjeftet på ham. jeg klarte aldri å begripe om det var skam eller frustrasjon. like fullt forstod jeg om vi skammet oss eller var irriterte. det er vel sånn man takler det å ikke forstå hva man føler, tenkte jeg.

"SÅNNE SKIVER KOMMER BARE MED ET PAR ÅRS MELLOMROM! DET ER JO HELT HINSIDES VAKKERT!" desperasjonen slo ut som en aura rundt ham.

men, nei. vi hadde ikke klart å begripe greia. han hadde samlet oss - altså, alle hans nærmeste kompiser - i kråkeslottleiligheten hans denne mandagen. han hadde, slik han hadde formulert det, ramlet over ett-eller-annet han bare ikke kunne la være å dele med oss. Kristian, som alltid pleide å være sistemann, hadde hatt svetteperler pulserende nedover kinnene da han bruste inn døra. han hadde nemlig sett seg nødt til å jogge de siste halvannen kilometerne fra barnehagen han var deltidsansatt i.

"men. altså. det er jo bare bråk. gørrkjedelig. tamt. seigt og masete. ganske elendig, sånn egentlig," hadde Tobias stotret frem etter at vi hadde vært tvunget til å høre gjennom hele albumet. tre kvarter, sa han. for oss i sofaen hadde det føltes som hele ettermiddagen. vi kunne se det lille han for en gangs skyld hadde av livsglød dø bort momentant. så begynte han å lempe høyttalerne ut av vinduet.