idyll

da de omsider nådde Ospevannet, tok han sats, klemte nevene rundt bremsespakene, og steg galant av sykkelen mens den ennå var i fart. hun derimot trillet tankeløst videre på den knusktørre grusveien. "lever i sin egen boble som vanlig, gjør hun," mumlet han for seg selv før han ropte navnet hennes. hun vred på hodet, tok en klumsete u-sving, steg av sykkelen hun også, og tuslet de siste meterne for å nå ham, tilfreds, så det ut som, og han klarte ikke å unngå å tenke hvor ufattelig vakker hun så ut der og da, uten at noen kunne ha anklaget henne for å ha gjort en innsats.

de satt fra seg syklene på hver sin side av samme bjørk, og tuslet ned mot vannkanten, hvor han, nærmest stresset, lirket frem lommelerken, fylt til randen med farens bortglemte juleakevit. han helte i seg en stor slurk, dumdristig stor, sådan, han skjønte det selv når han strakk ut armen for å gi den videre til henne, og spurte, mens brennevinet holdt på å vrenge ansiktet som en våt klut: "hva er det du ser i Truls?".

"vel, han er morsom, kler seg bra, har en ordentlig jobb. jeg synes generelt at han er en ganske flott fyr," svarte hun, mens hun hektet ryggsekken av den venstre skulderen, og svingte den beskjedent ned på gresset. han var overrasket over hvor lite avvæpnende spørsmålet hadde endt opp; han hadde forestilt seg at hun skulle takle situasjonen dårligere. så fulgte hun opp med: "hvordan det?"

han skulte utover innsjøen, den skinte gyllent i skumringssolen, for et tykt lag pollen lå og duvet i vannskorpen, "det er bare én ting jeg ikke klarer å begripe," sa han, og hun fulgte blikket hans ut mot vannet, som om resten av svaret skulle flyte rundt der ute, "jeg forstår ikke hvorfor du bruker krefter på en som egentlig ikke bryr seg om du eksisterer eller ei". sidesynet maktet ikke å fange det opp, for blikket hans var fortsatt festet mot pollenhavet, men han kunne kjenne hvordan hun med ett stirret ham ned fra sidelinjen.

"du som er så kul, morsom, søt, behagelig å være rundt, jeg vet da faen jeg, så jævla upåklagelig, fortjener vel bedre enn som så, synes jeg," hikstet han frem, og tenkte på alle anledningene han hadde hatt lyst til å fortelle henne dette, alle gangene han hadde kunnet, men selv om han hadde ordene på tungen, hadde de vært som limt fast til smaksløkene. dette hadde han brygget på for lenge, kjente han, og forsterket av akeviten som godgjorde seg i magesekken, satt kvalmen ham med ett helt ut av spill. han var svimmel. ble nødt til å legge seg ned i gresset. ante ikke om tiden stod stille. om hun fortsatt satt på huk en drøy meter til høyre for ham.

kvalmen hadde åpenbart gått til hodet på ham, for han skjønte ikke at det var hun som hadde skygget for solen, når hun nå stod mellom ham og vannkanten, mellom ham og solnedgangen en horisontslengde unna. han sperret opp øynene, forsøkte å tyde ansiktsuttrykket hennes, men motlyset gjorde det heller vanskelig. først etter en drøy håndfull sekunder klarte han å se at hun verken var rasende, forskrekket, eller, som han hadde håpet på, overlykkelig. gråt, gjorde hun. "prøver du å fortelle at du er forelsket i meg?" fikk hun klemt ut mellom tårene. "alltid vært det. jeg trodde du hadde skjønt det for lengst: at jeg vil være så mye mer enn en bare en venn." hun snudde seg bort fra ham, for å, antok han, stirre rett inn i den døsige augustsolen.

han bet tennene sammen. at hun ikke kunne forstå. "faen heller! det er ikke alle menn som er født til å pløye over alt de fatter interesse for. som hemningsløst slenger fra seg med komplimenter," knurret han, og, uten å merke det, hadde han kastet en knyttneve med jord, delvis ut i vannet, delvis på beina hennes. ikke bare skvatt hun til, hun tok det også i verste mening. hun begynte å trampe bortover mot syklene, rev med seg ryggsekken på veien, og skrek fatningsløst etter seg: "du som er så fantastisk! hvorfor kan vi ikke bare være venner!? du ødelegger alt! du skjønner det, eller!?"

kvalmen kom eksploderende tilbake; nå holdt den på å kvele ham, bratwurstbitene kløyvet seg fast i strupen, og det var ikke før hun hadde kastet seg over sykkelen, fått hjulene til å spinne de første, tyngste rundene, at han fikk svelget til å fungere igjen, stablet seg opp på beina, og brølte etter henne: "dette skjer alltid! hver jævla gang! klarer du i det hele tatt å begripe hvordan det er!? og alltid være nummer to, for faen!". støvskyen stod opp etter henne. og så var hun forduftet blant ospetrærne. sikkert på vei til den jævla pikkskallen, tenkte han.

deretter haltet han bort til treet, hodet hans vandret ett helt annet sted, eller, det hadde nærmest sluttet å fungere, for nå han så han seg selv utenfra, så at han handlet på rene impulser. han så seg selv trille sykkelen over gresset, blant trærne, og ned mot vannkanten. han så seg selv løfte sykkelen over hodet, og han så seg selv støte den ut i Ospesjøen. han så seg selv kle av seg, brette klærne perfekt, bedre enn noensinne, og sette dem fra seg. og han så seg selv utenfra mens han la på svøm utover. så slukte han nattens første litere med den friskeste sensommerluft, fant igjen roen, og tenkte at dette blir en helvetes lang tur hjem.