pikepatruljen

han steg ombord på 34-bussen og saumfarte kjapt setene, reklameplakatene og medpassasjerende, før han humpet fremover mot det ledige setet han hadde peilet seg ut; i mellomtiden klarte han - som han hadde håpet på - å sluke minst et sett pikelår med blikket. deretter støtet han den lange kroppen han bar på inn mot vindusruta. huset hennes er kaldt, tenkte han: jeg fryser i huset hennes. og ikke bare dét, slo det ham mens han kneppet opp den grønnbrune parkasen moren nylig hadde kjøpt til ham, jeg føler meg ikke velkommen i huset hennes.

han lette frem enda en low-låt på ipoden, han var frelst, maktet ikke lytte til annet, han måtte bare ha det, dette vondvakre vidunderet han hadde snublet over ved en ren tilfeldighet, så skulte han fremover i bussen, vurderte nakkene til de jevnaldrende, knisende jentene to rader foran ham, idet hennes far snek seg inn i den brunstige tankerekken hans; han kan ikke fordra meg, jeg kan ikke fordra ham, det er det eneste vi er enige om, det eneste vi noen sinne kommer til å kunne ta hverandre i hendene om, fyttihelvete som jeg hater ham, ham og den spake, klagende stemmen hans, det er som om den kommer fra en enda mindre mann som har gått seg vill i brystkassen hans, ham og det glassaktige, uttrykksløse blikket hans, ham og alle eiendelene hans - inkludert postordrehustruen fraktet fra ungarn, med kun ett mål for øyet: å suge ham og pikken hans i søvn. jovisst hater jeg ham, flammet tankene hans.

den bitende kulden, den uvelkomne auren, den bor i huset, den er huset, dette hjemmet er hjemsøkt, tenkte han, en grufull tanke som raskt fulgte blodstrømmen og spredde seg til hele kroppen, før den avsluttet som et lite stikk i korsryggen. og han begynte å tenke på henne, at hun også hadde blitt svøpt i denne kulden, at du ikke fryser, pleide han å si når han fikk beføle kroppen hennes, du som er så kald, men hun forsikret ham alltid om at hun ikke frøs.

han kjente et streif av vemmelse, hun er så tynn, så altfor tynn, jeg kan kjenne beina hennes, de stikker nærmest ut av huden hennes, det er som om hoftene sakte, men sikkert har gravd seg en vei gjennom kjøttet, jeg vemmes, tenkte han. og jeg er på vei for å elske med henne, nei, æsj, jeg ligger med henne, heller ikke det føltes riktig, jeg puler henne, og hun blir pult, vi henger ikke sammen, det er som en hinne skiller oss, den samme hinnen som skjuler blikket hennes, den samme hinnen som henger over hjemmet hennes, tenkte han. men medfølelsen for hennes tomme og meningsløse eksistens strakk ikke til, ikke et snev av empati klarte han å lete frem inni seg; jeg er for god for henne, tenkte han.

han steg av 34-bussen ved første holdeplass.