apokalypsis

skumringshimmelen holdt nærmest på å brenne opp: rosa flammer slo opp fra horisonten, punkterte skyene slik at de ble flate som ark, flettet seg så rundt den blå himmelen, og kjempet med all sin ubegripelige kraft for å trekke den med seg inn i natten.

slik stod jeg og betraktet etterdønningen av solnedgangen, mens jeg speidet utover dalen jeg befant meg i; fra denne høyden kunne jeg tydelig se de gulgrønne sjatteringene av bjørkeskogen som omkranser sommerhuset mitt, den lille innsjøen som strekker seg langs jernbanesporene og det iskledde høyfjellet milevis unna som reiser seg opp mot himmelen. her kan jeg stå for alltid, nå er jeg fri, dette er toppen av befrielse, tenkte jeg, mens jeg tok nok et drag av jointen.

jeg satt meg ned på en mosedekket stein noen meter unna; den grønne puten var ikke det granne fuktig. riktignok var jeg ikke overrasket, for midtsommeren hadde vært eksepsjonelt varm og tørr; det kjentes selv i luften jeg trakk inn i lungene. jeg er klar, tenkte jeg.

lenge hadde det gått gjetord om at enden var nær. til enhver tid har en eller annen galning ment at undergangen ligger luskende rundt neste sving. men nå hadde visst alle verdens galninger fått rett, og jeg begynte å se for meg alle fedrene som hadde fortalt sine sønner om at herrens snart skulle straffe oss for våre syndige liv, som igjen har delt det samme vanviddet med sinne sønner, og deres sønner igjen, og slik har den religiøse galskapen blitt spredd videre gjennom generasjoner. men nå skulle altså sønnesønnenes sønnesønnsønn få rett.

min kone har alltid vært ulidelig redd for døden. og derfor har hun levd også et ulidelig fattig liv: ethvert av mine forslag på reiser til steder utenfor turistterreng har endt i grusomme krangler, enhver matrett som inneholder døde dyr har hun styrt unna, og aldri har hun våget å dukke opp i en eneste begravelse. for to uker siden fortalte jeg at det var her jeg skulle tilbringe den siste tiden, at jeg tenkte å ta toget til sommerhuset, sette meg på denne toppen og la det stå til; jeg ville gjerne ha henne med meg, men jeg kom til å dra uansett. jeg har ikke snakket med henne siden.

men hvorfor frykte døden når den har bestemt seg for å sluke oss alle i det samme jafset? jeg løftet øynene opp mot stjernene, de kunne såvidt tydes nå, og dette synet satte meg i de samme vante tankene det alltid gjør: det finnes ikke noe mer ubetydelig enn et menneskeliv. og der, rett vest for Sirus, kunne jeg se den, den runde klinkekulen som skal bli mitt endelikt. jeg reiste meg opp, liksom for å komme nærmere denne planeten på avveive.

min sønn, hvor befant han seg i akkurat dette øyeblikket? gikk han søvnløs og desperat på leting etter et ledig bomberom? eller satt han og hundretalls andre backpackere samlet seg på stranden i mexico for å feire mens de ennå kunne? hva med mine barndomskamerater, holdt de hardt rundt sine kjæreste, forsikret dem i rent villråde at: ikke gråt, dette kommer til å gå bra, det skal mer til å stoppe oss, så lenge vi holder sammen, ikke sant? og min kone, hvor hysterisk var hun, hvem holdt rundt henne, kanskje var det en annen mann? tanken fikk et rivende stikk av anger til å fóre gjennom meg. jeg løftet igjen øynene opp mot den grønne klinkekulen. nå hadde den vokst seg stor som en tennisball. nei, jeg måtte hit, det var det eneste rette.

jeg knyttet opp ryggsekken, og tok ut en dyr flaske whisky og en porselenskopp. at jeg ikke hadde klart å finne et eneste glass, forbannet og undret jeg. jeg helte så i koppen, drakk ut, og helte i på ny. deretter la jeg meg godt til rette i gresset og tok et dypt drag av min andre joint. slik ble jeg liggende lenge, plettfri for tanker, med whiskykoppen i den ene hånden, jointen i den andre.

jeg ble revet ut av søvnen da nattehimmelen eksploderte som tusen vulkaner. det tok noen sekunder før jeg fikk samlet meg selv: jeg fikk satt meg opp på den mosekledde steinen og helt i nok en munnfull av whiskyen. over hodet mitt brant atmosfæren; den hadde kjempet hardt, men ikke vært i stand til å stanse planeten fra sin inntreden. jeg så rundt meg. hele landskapet - fjellene, innsjøen, trærne, sommerhuset, de vettskremte rådyrene, snilen ved foten min - lyste varmt oransje, som lyset som brer seg ut fra et ildsted i skogen, bare ubegripelig mange ganger sterkere. aldri hadde jeg sett noe vakrere, aldri hadde jeg følt en større trygghet.

jeg smilte, løftet koppen, og skålte mot planeten. "Apokalypsis, min venn, velkommen."