let's dance like we've been stoned to death

uten å få dette til å ligne skummelt mye på et steg inn i bloggsfæren; jeg skal drikke meg kanakas i kveld. sånn er det.

målet nummer to er å få danse masse. i halloweenkostymet mitt. som ser omtrent sånn ut.

i anledning at jeg skal bli kanakas og danse har jeg skrudd sammen en JÆVLA bra, om jeg for si det selv, dansevennlig klubbspilleliste i Spotify. jeg håper så mange som vil noen gang danse, edru eller ei, gjør det til den. for, som sagt, så er den JÆVLA bra.

let's dance like we've been stoned to death

ryan gosling & chris taylor

idag har vært en rar dag, på sett og vis.

poenget er at jeg følte meg så jævla tom etter å ha sett Drive på kino idag. greit nok, det er i utgangspunktet en rimelig platt film om en tilsynelatende tilbakestående fyr som er kriminell. men visuelt sett er den helt jævla nydelig, og kanskje den vakrest fotograferte filmen jeg har sett på lenge.

men når jeg satt meg på trikken på vei hjem fra kinoen, så følte jeg meg så jævla tom. tom og deprimert. og for aller første gang i løpet av disse månedene jeg har bodd i oslo, så hadde jeg ikke noe behov for å høre på musikk på trikken. jeg følte meg så jævla tom.

kanskje var det fordi Drive var så nydelig. kanskje var det fordi Drive kun hadde fantastisk elektronisk musikk på soundtracket, og jeg endelig fant ut at hvis jeg hadde fått valget om å aldri kunne få høre gitarbasert musikk igjen eller aldri kunne få høre elektronisk musikk igjen, så hadde jeg beholdt elektronisk musikk. jeg hadde sannsynligvis angret meg, men likevel. eller kanskje følte jeg meg tom fordi Drive inneholdt to fine mennesker som hadde det veldig fint sammen.

jeg har alltid innbilt meg at jeg ikke trenger å lete. at slikt alltid går i boks til slutt. men etter å ha sløst bort et halvt år med følelser på noe som det aldri ble noe av, har jeg begynt å frykte det å skulle være alene hele livet mitt.

da jeg satt på trikken på vei hjem fra kinoen tenkte jeg på dette. og da et kjærestepar satt seg i setet foran meg, og jeg ikke hadde noe musikk å rømme til, kjente jeg hvor bitter jeg ble. like bitter som hver jævla gang jeg ser et kjærestepar.

samtidig er egentlig det siste jeg vil, eller orker, å være med noen. det blir for håpløst å vite at det aldri kommer til å fungere i det lange løp. man kommer til å ende opp med å hate hverandre etter rimelig kort tid. så da ligger jeg her i skje i senga mi i stedet og hører grizzly bear - en aktivitet jeg godt kunne tenkt meg bruke resten av livet mitt på - som en slags trøst. vel, nå skal jeg se ryan gosling-film nummer to idag, Blue Valentine.

fuck, dette innlegget føltes mye riktigere i hodet mitt under transeturen på trikken. likevel.

aabenbaringen over aaskammen

for alle synthentusiaster er dette glade dager.
altså, jeg vet godt at casiokids er i alles hjerter på et eller annet vis. om det enten er fordi de går i barnehagen og har dritkule storesøsken (dette er førsteprioritet når jeg kommer hjem igjen til lillesøster på fire i desember), eller fordi de synes casio er strået kulere enn stekesynth, så liker man casiokids. sånn er det bare.

men for tida er et av mine favorittalbum den nye skiva til casiokids fra bergen, aabenbaringen over aaskammen. litt fordi casiokids endelig har gitt ut et album. ja, det forrige, som handlet om å ha det fett på bar, var egentlig bare en halvkjip samling fantastiske singler. men nå har de gitt ut ordentlig album. hurra!

vel, favorittlåten min om dagen er "golden years". jeg bruker mesteparten av tida på å sykle rundt i oslo på kveldstid og synge høyt:

LA MEG HELLER HA DETTE BILDET AV SÅNN DET VAR I GOLDEN YEARS

og så er det en del andre fine låter der. som "elefantenes hemmelige gravplass". hvor de synger "elefantenes hemmelige gravplass. jesus. det, det må være." jeg vet ikke hva det betyr. men jeg synes det er dritfint. så jeg synger dét også mens jeg sykler rundt i byen jeg elsker.

synthesizer ut.

notater fra et synkende skip

sett i retrospekt

er det helt utrolig

at en som deg

fikk eie en så stor andel

av mine aksjer

jeg er kanskje ikke titanic

men du er faen meg

ikke kate winslet

dette er notater fra et synkende skip

lastet med bananer og kokain

det er søndag

hei.
jeg vet ikke helt hvor mange som egentlig bryr seg om ting jeg har skrevet. jeg vet såpass at en del folk har satt pris på det jeg har gjort som http://kimvonklev.blogspot.com/. og dere som satt pris på det er forhåpentligvis her nå fordi jeg har sendt dere hit.

andre har kanskje likt diktene jeg har skrevet som http://vonpoetry.blogspot.com/.

jeg vet ikke. alt jeg vet er at jeg trenger et sted å få puste når jeg trenger det. et slags pretensiøst drømmeland av et sted på internett hvor jeg kan føle meg trygg. hvor jeg kan ha troen på det jeg gjør. fordi jeg trenger å gjøre det.

jeg forsøkte det på tumblr nå nettopp. men tumblr stinker. så dere som kommer fra http://synthogsyre.tumblr.com/ har sikkert lest der hvorfor jeg er her i stedet.

jeg trenger bare et sted hvor jeg kan si hva jeg vil. og brukergrensesnittet til tumblr er dritt. men mest av alt trenger jeg å vite at noen er der ute. kanskje er det et eksponeringsbehov, kanskje ikke.

alle disse andre nettsidene mine har jeg vokst i fra. det føles i hvert fall slik. kimvonklev-musikkbloggen er et forbigått kapittel av livet mitt. men folk har sagt at de savner den bloggen. sannsynligvis mest fordi det var en veldig personlig musikkblogg. men den var aldri personlig nok. og den krevde for mye tid. jeg hadde satt for mye regler for meg selv til at det kunne funke for meg hvis jeg skulle vokse opp. og jeg har vokst en del siden sist.
og sånn det ser ut som nå, så har jeg ikke skrevet på kimvonklev-bloggen siden jeg begynte å jobbe i lydverket. det er der jeg nå kan ha et strengt forhold til musikk.

men så skjedde det ting i livet mitt som aldri hadde skjedd før. kanskje jeg forteller det senere her inne. jeg har i hvert fall lyst til det. poenget er uansett at jeg følte jeg måtte skrive dikt. pretensiøst nok. og jeg ville vise dem frem. kanskje jeg er en ekshibisjonist. jeg vet ikke. vi er vel alle egentlig det.

jeg forsøkte å la diktbloggen være en slags musikkblogg. men det funket ikke. og jeg kunne bare skrive dikt der. fordi jeg hadde satt så strenge konseptuelle regler for meg selv. igjen.

så da er jeg tilbake hit. det er 23. oktober 2011. jeg er i oslo. det er søndag. og jeg har ting jeg har lyst til å fortelle om. musikk. livet mitt. twitter-kontoen min. men uten dogmer. uten konsepter. uten regler. bare den friheten blogger-verktøyene gir meg. og det er akkurat frihet nok for en som meg.

kim.