torsdag 27. oktober 2011

ryan gosling & chris taylor

idag har vært en rar dag, på sett og vis.

poenget er at jeg følte meg så jævla tom etter å ha sett Drive på kino idag. greit nok, det er i utgangspunktet en rimelig platt film om en tilsynelatende tilbakestående fyr som er kriminell. men visuelt sett er den helt jævla nydelig, og kanskje den vakrest fotograferte filmen jeg har sett på lenge.

men når jeg satt meg på trikken på vei hjem fra kinoen, så følte jeg meg så jævla tom. tom og deprimert. og for aller første gang i løpet av disse månedene jeg har bodd i oslo, så hadde jeg ikke noe behov for å høre på musikk på trikken. jeg følte meg så jævla tom.

kanskje var det fordi Drive var så nydelig. kanskje var det fordi Drive kun hadde fantastisk elektronisk musikk på soundtracket, og jeg endelig fant ut at hvis jeg hadde fått valget om å aldri kunne få høre gitarbasert musikk igjen eller aldri kunne få høre elektronisk musikk igjen, så hadde jeg beholdt elektronisk musikk. jeg hadde sannsynligvis angret meg, men likevel. eller kanskje følte jeg meg tom fordi Drive inneholdt to fine mennesker som hadde det veldig fint sammen.

jeg har alltid innbilt meg at jeg ikke trenger å lete. at slikt alltid går i boks til slutt. men etter å ha sløst bort et halvt år med følelser på noe som det aldri ble noe av, har jeg begynt å frykte det å skulle være alene hele livet mitt.

da jeg satt på trikken på vei hjem fra kinoen tenkte jeg på dette. og da et kjærestepar satt seg i setet foran meg, og jeg ikke hadde noe musikk å rømme til, kjente jeg hvor bitter jeg ble. like bitter som hver jævla gang jeg ser et kjærestepar.

samtidig er egentlig det siste jeg vil, eller orker, å være med noen. det blir for håpløst å vite at det aldri kommer til å fungere i det lange løp. man kommer til å ende opp med å hate hverandre etter rimelig kort tid. så da ligger jeg her i skje i senga mi i stedet og hører grizzly bear - en aktivitet jeg godt kunne tenkt meg bruke resten av livet mitt på - som en slags trøst. vel, nå skal jeg se ryan gosling-film nummer to idag, Blue Valentine.

fuck, dette innlegget føltes mye riktigere i hodet mitt under transeturen på trikken. likevel.

1 kommentar:

  1. noen ganger tenker jeg at løsningen er å bare slutte å lete, drite i hele greia og heller ha gode venner og musikk og filmer og ei dyne. men andre ganger har jeg troa altså, på at det ordner seg, og at man ikke nødvendigvis vil begynne å hate hverandre etter en gitt tid (for jeg ser jo det skje hele tiden, eller ikke skje da, de hater jo ikke hverandre disse folka i disse voksne parene jeg kjenner til). kanskje det bare handler om flaks, hele greia. åååh jeg vet ikke, jeg kan være ganske bitter av og til jeg og.

    dette gir ingen mening, gjør det vel? prøv å tenk at det er skrevet i beste mening, og så bare stopp der.

    SvarSlett