normalize now

i det siste har jeg tenkt en del på at jeg ikke er normal. at jeg sannsynligvis har et halvt kromosom til gode. at jeg blir helt mongo i sosiale situasjoner. tidligere har dette betydd at jeg har følt meg som en prins. en slags selvstendig kis på utsiden av samfunnet.

og jeg kan forstå at jeg opplevde alle rundt meg som døve da jeg bodde i Mandal. fordi jeg passer dårlig med den gjengen der. jeg har bare i det siste tenkt på hvor douche jeg må ha virket på de fleste. fordi jeg følte meg så jævlig mye bedre alle andre.

i oslo er det derimot ofte motsatt. her føler jeg meg tilbakestående blant andre mennesker. jeg har brukt så mye tid på å ekskludere meg selv til kun et fåtall mennesker i gamlebyen at jeg aldri lærte meg å komme i kontakt med nye mennesker. å virke som et komplett asshole fordi jeg ikke aner hva jeg skal si eller gjøre suger.

jeg skulle bare ønske jeg var litt mindre forstyrra. litt mer normal. så hadde jeg kanskje våget å dra hjem til Mandal uten å tenke på hvor douche jeg egentlig har vært med folk som kanskje fortjener smerte, men ikke nødvendigvis trenger å høre det av en døll og feit fyr. kanskje er det å ønske å bli normal et steg i rett retning.

kanskje behøver jeg bare å komme ut av samme jævla skjebne som denne kisen. ja, for det er jo så jævlig normalt å snakke om med folk man ikke kjenner. fuck this shit.

(men jeg har i hvert fall ffunny ffriends.)