æ kommer aldri hjæm

om en time sitter jeg i bilen på vei til hjemlandet mitt.

og dermed avslutter jeg det rareste halvåret i mitt liv. jeg har tross alt ikke vært utenfor oslo kommune på fire måneder. for mens mange rundt meg har begynt å vokse opp for en stund tilbake, eller lever ennå i den trygge boblen der man ikke ser seg selv fra utsiden og innser at man egentlig bare er et barn, så sprakk den boblen når jeg flyttet til oslo.

jeg var overbevist om at jeg var voksen, men i løpet av de siste fire månedene har jeg vært gjennom faser jeg burde vært gjennom for tre år siden. men livet mitt har frem til nå bestått av total nerding, enten i form av å bruke hele dagen på å høre på musikk eller hele dagen på å spille world of warcraft. men nå har jeg begynt å vokse opp. det bare stresser meg sånn at det tok så jævla lang tid å komme i puberten.

men alle rundt meg her i oslo er eldre enn meg. og jeg klarer ikke forestille meg hvor mye jeg selv vil oppleve, tenke og føle i løpet av tiden frem til jeg selv er toogtjue. slapp av, kis.

en kis hvis musikk som får meg til å slappe av er en av disse gæmlisene jeg har blitt kjent med. Martin Hartgen er fireogtjue år, fra Tromsø, bruker  "fette" som eneste adjektiv, og er alene om å være Burning God Little.

for er det noe jeg elsker er det elektronisk musikk med følelser. møtet mellom det kunstige og det menneskelige er nydelig. og det er det herr hartgen lager. spesielt på høydepunktet my friends won't blossom like they should.

for omtrent to måneder siden (REN blingsing) kom debut-EPen (Notes On Being Snowblind) til martin ut. og jeg skulle gjerne gitt den mye mer oppmerksomhet. men det tok ærlig talt ganske lang tid før jeg helt så kvalitetene ved den. eller, hvor store kvalitetene ved den er.






for selv om jeg alltid kommer til å klandre martin for å ikke ha med den beste låta hans, Curious, er de fire sporene hans skikkelig fine. men de trenger litt tid på å sitte helt. spesielt de to siste.
jeg mente ganske lenge at den eneste norskspråklige låta hans, Tusen Bita, egentlig er et ganske svakt novelty-forsøk på å få lovord for å gjøre den ganske berykta chillwave-merkelappen på norsk, men jeg har skjønt i det siste at den egentlig er ordentlig fin. tror jeg trengte bare å traske litt rundt i snøen og nyte det med hjertet.



æ dekorere en himmel til mæ
æ vil bare si det
æ kommer aldri hjæm