ass burgers

(med litt hjelp) har jeg innsett det: dette stedet er blitt et litt vel påtatt sutrehull. det er ingen tvil om at jeg har dette stedet for å kunne lufte følelser, tanker og ideer jeg sitter på, men jeg får det jo til å fremstå som jeg aldri har et eneste lykkelig øyeblikk. og det stemmer jo ikke.

i morgen (aka når jeg våkner) drar jeg tilbake til oslo. for å feire nyttår i Marokko med en gjeng skikkelig bra folk. det eneste er at jeg ikke helt vet om jeg gleder meg. verken det å dra tilbake til oslo eller det å skulle være en uke i Marokko.

for jeg har hatt det jævla bra de siste dagene. tror jeg. jeg har tross alt alltid ambivalente følelser til alt. fordi jeg er fuckings nødt til å overanalysere hvert eneste øyeblikk i mitt liv og nekter å ta en pause fra det å tenke på ting jeg har gjort, ikke har gjort, har sagt, kan ha sagt, kan ha tenkt.

en dag jeg har hatt veldig ambivalente følelser knyttet rundt er julaften. i år tror jeg at jeg innså at julaften gjør meg ganske deprimert. én ting var at jeg ikke følte jeg kunne bidra med alle de nostalgiske og ektefølte følelsene jula krever av deg. for jeg føler ingen egentlig bryr seg om hverandre i jula. gaver, jovisst, men hva legger man i dem? definitivt ikke hjertet. en annen var at jeg skulle lyse opp dagen med å se en episode south park, men var kommet dithen i siste sesong at jeg skulle en episode som heter You're Getting Old, der Stan ender opp med å synes at alt er kjipt og at alle rundt ham er kjipe. for jeg føler det sånn litt for ofte. jeg liker ikke folk. og heller ikke meg selv.

men som sagt: jeg har hatt det bra denne uka. spesielt i går, der alle de bra folkene (og et par kukkskaller, dessverre) jeg kjenner fra Mandal var samlet. bak rødvinsgliset mitt følte jeg oppriktig glede. fordi så mange fantastiske folk som jeg betyr mye for meg var samlet på ett sted.

og for å trøste meg selv over at jeg ikke kommer til å se dem igjen på lenge, så har jeg invitert selve kremen på jule-/avskjedsfrokost i morgen. aka, når jeg våkner om sju timer. da kommer jeg til å smile like ekte bak eggerøra, rekecabareten og melka som i går.

Grouper – Alien Observer

goddamn fucking x-mas

det er ikke meningen
å være sur

dette er tross alt
jævla julaften

en høytid basert på
forventningspress
og dårlig samvittighet

jeg er ikke en kuk
jeg forsøker bare
å glemme at det her
er kynisme
pakket inn
i ribbefett og papir

lukker øynene
kjenner lukter
jeg aldri glemmer

åpner øynene
ser mennesker
jeg egentlig ikke kjenner

må vi virkelig sees igjen
om 365 dager
sånn egentlig?

æ kommer aldri hjæm

om en time sitter jeg i bilen på vei til hjemlandet mitt.

og dermed avslutter jeg det rareste halvåret i mitt liv. jeg har tross alt ikke vært utenfor oslo kommune på fire måneder. for mens mange rundt meg har begynt å vokse opp for en stund tilbake, eller lever ennå i den trygge boblen der man ikke ser seg selv fra utsiden og innser at man egentlig bare er et barn, så sprakk den boblen når jeg flyttet til oslo.

jeg var overbevist om at jeg var voksen, men i løpet av de siste fire månedene har jeg vært gjennom faser jeg burde vært gjennom for tre år siden. men livet mitt har frem til nå bestått av total nerding, enten i form av å bruke hele dagen på å høre på musikk eller hele dagen på å spille world of warcraft. men nå har jeg begynt å vokse opp. det bare stresser meg sånn at det tok så jævla lang tid å komme i puberten.

men alle rundt meg her i oslo er eldre enn meg. og jeg klarer ikke forestille meg hvor mye jeg selv vil oppleve, tenke og føle i løpet av tiden frem til jeg selv er toogtjue. slapp av, kis.

en kis hvis musikk som får meg til å slappe av er en av disse gæmlisene jeg har blitt kjent med. Martin Hartgen er fireogtjue år, fra Tromsø, bruker  "fette" som eneste adjektiv, og er alene om å være Burning God Little.

for er det noe jeg elsker er det elektronisk musikk med følelser. møtet mellom det kunstige og det menneskelige er nydelig. og det er det herr hartgen lager. spesielt på høydepunktet my friends won't blossom like they should.

for omtrent to måneder siden (REN blingsing) kom debut-EPen (Notes On Being Snowblind) til martin ut. og jeg skulle gjerne gitt den mye mer oppmerksomhet. men det tok ærlig talt ganske lang tid før jeg helt så kvalitetene ved den. eller, hvor store kvalitetene ved den er.






for selv om jeg alltid kommer til å klandre martin for å ikke ha med den beste låta hans, Curious, er de fire sporene hans skikkelig fine. men de trenger litt tid på å sitte helt. spesielt de to siste.
jeg mente ganske lenge at den eneste norskspråklige låta hans, Tusen Bita, egentlig er et ganske svakt novelty-forsøk på å få lovord for å gjøre den ganske berykta chillwave-merkelappen på norsk, men jeg har skjønt i det siste at den egentlig er ordentlig fin. tror jeg trengte bare å traske litt rundt i snøen og nyte det med hjertet.



æ dekorere en himmel til mæ
æ vil bare si det
æ kommer aldri hjæm