buttons

i used to know your girl friend
back when you used to have a girl friend
she was nice and you were not
but i was the big prick back then too


det er liksom en grunn til at Lambchop kalles "Nashville's most fucked up country band". anbefaler virkelig dette albumet; Mr. M. kom forrige uke.

inner city life

jeg gikk bort til ham for å snakke. han var ikke spesielt pen, men det var noe der. ett eller annet tiltrekkende jeg ikke helt klarte å forstå. jeg bestemte meg for å ta til mote og si hei. for det er det man blir nødt til. bare si hei og hva driver du med.
"hei."
han så opp fra telefonen. jeg kunne såvidt skimte det samme grønne designet som på twitter før han litt klumsete puttet den i jakkelomma.
"hei", svarte han brydd. han så meg ikke i øynene. kanskje fordi han ikke ville.
"hva holder du på med?" fulgte jeg opp så fort som mulig.
"eh, mener du her, eller, eh, sånn i livet?" han var åpenbart brydd. helt åpenbart.
"sånn ellers, tenkte jeg." jeg begynte egentlig å gi opp håpet. han hadde tross alt ikke sett meg i øynene mer enn et halvt sekund til sammen.
"jeg er verdens feigeste fyr," svarte han, for så å kjapt finne frem telefonen igjen fra jakkelomma.
"hvorfor det?" det føltes litt rart å komme med et oppfølgingsspørsmål, men svaret han hadde gitt hadde tross alt allerede sprengt de fleste grenser på den fronten.
han begynte å taste på telefonen igjen. jævla hovne twitterfitte. det tok pinlig lang tid før han igjen skilte de små, litt spisse leppene sine fra hverandre.
"for å si det sånn: jeg sover med sokkene på for å føle at jeg lever"

honest & unmerciful

the only true currency in this bankrupt world is what you share with someone else when you're uncool

noah

"det er akkurat som å lære seg å gå på nytt," sa han med en slags nysgjerrig mine over ansiktet idet han pekte på skoene.
jeg tror ikke han snakket om den første kjærligheten, den første sykkelturen, den første gangen man flytter hjemmefra eller første gang han lå med noen. og hva slags grunnlag hadde han egentlig til å sammenligne noe med å gå for første gang? ingen husker sånt.

så åpnet han krysset han hadde skapt med beina og løftet dem begge sakte ned fra pulten. og ved hjelp av armene dyttet han seg selv opp på to og begynte å stagge litt klønete bortover gulvet og bare presset blodet tilbake til tåspissene hans.

happy daze

onsdag aften
slutten før slutten
på en dårlig dag
på en helt vanlig onsdag

virkelighetsfluktens rutiner

han slapper av med en
forknytt neve

og roer tankene med
angst

svarer likevel nei
på om det har
gått for langt

somebody's party

hun stiller seg i dørkarmen. stirrer stille på ham. han ligger henslengt i sjeselongen.

og like fullt som hun sukker over ham, sukker hun over sjeselongen.
"for et jævla tåpelig møbel," tenker hun.

på nytt løfter hun hodet sakte, og på nytt snur hun seg sakte, for å på nytt sakte gå mot kjøkkenet.
hun glir over parketten på de tykke, grå ullsokkene. men selv til ullsokker å være er de ganske stive.
han mente hun burde begynne å vaske dem igjen.
men heller ikke denne gangen hører han fettet og skittet som har festet seg under sokkene gli bortover parketten.

hun rører rundt i gryta. sukker igjen. ser lengtende mot stua. ser ned i gryta. rører om, og begynner på nytt å gå mot dørkarmen.
hun stiller seg i dørkarmer, stirrer mot ham, og sukker. hun drar seg langsomt gjennom håret.
men denne gangen hører han henne, for håret har blitt så tørt og krusete av vinteren.

idet blikkene deres møtes, hans blikk betydelig sløvere, begynner hjertet hennes å hamre stadig raskere.
mens han stirrer tomt på henne klarer hun endelig å hoppe i det:
"du har vært så rar i det siste," sier hun stivt og nærmest innøvd, men like fullt livredd for svaret som skal komme.

"jeg tror jeg har fått ME."

han sa ikke mer den dagen.

den harde allianse

eirik: 
apropos ice age og konformitet
og what not
det hadde:
attityde
arroganse
melodi
stil
middelklassetilhørighet
balltrær
forkjærlighet for totti
tennis
men samtidig
et slags hjerte

jeg: 
det er litt stekete

eirik: 
ja, men med balltreet under polojakken

in line

det vanskeligste er å innse at du er like uviktig som alle rundt deg