snowed in at wheeler street

excuse me, i'm sorry to bother you,
but do i know you?
there's just something
about you.
haven't we met before?


we've been in love forever.


akkurat nå hører jeg gjennom det nye albumet til Kate Bush for tredje gang i kveld. 50 words for snow, heter det, og er i utgangspunktet veldig konseptuelt knyttet til snø, obviously. men mest av alt føles egentlig som en gigantisk kjærlighetsplate for vinteren; lyden av forelskelse og vinterdepresjon på en og samme gang.

og, hva kan jeg egentlig si. dette er det vakreste albumet jeg har hørt på veldig, veldig, veldig lenge.

denne høsten har jeg slitt veldig med forholdet mitt til musikk, mye på grunn av miljøskadene som naturligvis følger med jobben, men de siste ukene har ting bedret seg veldig. og på mange måter var det nødvendig for meg at de mest fantastiske albumet på lenge kom akkurat nå på mandag. kate bush har fått meg endelig til å innse igjen hvor mye jeg elsker det jeg lever for.

jeg skulle egentlig ut på en snurr idag, men så satt jeg på 50 words for snow. så idag blir jeg heller hjemme for å drikke chai-te og mørkbrent kaffe.

det aller vakreste med 50 words for snow er likevel duetten Kate Bush har med Elton John på "Snowed in at Wheeler Street". og virkelig, resten av livet ditt kommer til å føles som det mangler noe hvis du lar være å høre på denne. men vær litt ekstra grei mot deg selv og hør albumet fra starten av. det er verdt det. mer enn.

Kate Bush – 50 Words for Snow

pencil pimp

the unpleasant days
of contemplation
are here

if you continue
to live like 
a fucking melting rubber band

the only doom within reach
will be your
own lack of reach



svak for skiva denne kommer fra akkurat nå. Sepalcure - Pencil Pimp

how is your life

kjøttets lyst
har gjort meg inhabil
i spørsmålet om hva som er rett

nå er jeg blitt en avstumpet
hårball
i verdens lunger

men
jeg er fornøyd
så lenge det smaker fisk
av fiskekakene

innerst inne er vi alle seksten år gamle jenter

hei.

denne uka har vært spesielt rar. ikke bare har jeg rukket å føle det å treffe bunnen, fordi det ikke alltid er like enkelt å være en uansvarlig og somewhat usikker nittenåring alene i oslo, men jeg har også innsett at det ikke alltid er like kult å dele det med alle rundt meg. å begynne å lære meg hvordan jeg skal forholde meg til folk rundt meg i en alder av nitten er - diskutabelt - noe sent ute. og det merkes. uansett.

på fredag satt jeg imidlertid ganske lenge igjen på jobb. fordi jeg ikke har ordentlig internett hjemme, så hvis jeg vil sjekke ut ny musikk, eller se på TV, eller noe lignende blir jeg nødt til å være andre steder enn hjemme for å godte meg over slike ting.

da endte jeg opp med å snakke litt med min to år yngre bror, som jeg har begynt å få skikkelig sansen for kun få måneder før jeg flytta hjemmefra. jeg fant nemlig ut at min bror endelig begynner å fatte litt interesse for musikk. mye av det han hører på er ganske likt de tingene jeg selv hørte da jeg først begynte å bry meg om musikk. så jeg endte opp med å høre gjennom ting jeg digget da jeg var seksten. og endte opp med å finne en ro jeg ikke hadde hatt på lenge.

jeg tror vi alle trenger å innse at innerst inne er vi alle seksten år gamle jenter. det er jo en slik seksten år gammel jente denne bloggen burde tilhøre.

men jeg har funnet løsningen på mine problemer. jeg trenger bare å gjøre ting jeg gjorde da jeg var seksten. bruke mer tid alene. mer tid på å høre på musikk jeg liker. mer tid på å se film. ikke minst mer tid på å lese. jeg har ikke lest én side av en bok siden jeg flytta.

dermed: har noen av dere et lite boktips til meg? gjerne noe en seksten år gammel jente ville likt. jeg trenger det litt enkelt, romantisk og komfortabelt akkurat nå. jeg trenger å finne de fine øyeblikkene med kun meg selv involvert igjen. hehz.

jeg er også hypp på brevvenner. så, hvis du vil: send meg hva som helst til
Kim Robin Klev
Toftes Gate 45B
0552 Oslo

her er forresten verdens fineste kjærlighetslåt:


i wish that we could talk about it
but then that's the problem
with someone new i could've started
too late for beginnings
the little things that made me harassed
are gone in a moment
i miss the way we used to argue
locked in your basement

normalize now

i det siste har jeg tenkt en del på at jeg ikke er normal. at jeg sannsynligvis har et halvt kromosom til gode. at jeg blir helt mongo i sosiale situasjoner. tidligere har dette betydd at jeg har følt meg som en prins. en slags selvstendig kis på utsiden av samfunnet.

og jeg kan forstå at jeg opplevde alle rundt meg som døve da jeg bodde i Mandal. fordi jeg passer dårlig med den gjengen der. jeg har bare i det siste tenkt på hvor douche jeg må ha virket på de fleste. fordi jeg følte meg så jævlig mye bedre alle andre.

i oslo er det derimot ofte motsatt. her føler jeg meg tilbakestående blant andre mennesker. jeg har brukt så mye tid på å ekskludere meg selv til kun et fåtall mennesker i gamlebyen at jeg aldri lærte meg å komme i kontakt med nye mennesker. å virke som et komplett asshole fordi jeg ikke aner hva jeg skal si eller gjøre suger.

jeg skulle bare ønske jeg var litt mindre forstyrra. litt mer normal. så hadde jeg kanskje våget å dra hjem til Mandal uten å tenke på hvor douche jeg egentlig har vært med folk som kanskje fortjener smerte, men ikke nødvendigvis trenger å høre det av en døll og feit fyr. kanskje er det å ønske å bli normal et steg i rett retning.

kanskje behøver jeg bare å komme ut av samme jævla skjebne som denne kisen. ja, for det er jo så jævlig normalt å snakke om med folk man ikke kjenner. fuck this shit.

(men jeg har i hvert fall ffunny ffriends.)