i det han for tredje gang på en halvtime kom sjanglende inn døra med tre glass brun rom og satte dem på bordet, en til hver av oss, inkludert ham selv, så stirret han igjen intenst på puppene mine. han forsøkte i hvert fall ikke å dekke det skjeløyde blikket til på noe som helst vis.
"det er få ting som inspirerer meg så mye som stillheten," sa han så prektig som kun selvhøytidelige, halv-kvapsete kunsthistorieprofessorer med en hang på damer som nettopp har fylt tjue kunne sagt det.
og så holdt han helt kjeft og så surt på oss når vi lot glassene klirre mot tennene.
han hadde tydeligvis ingen idé om hvordan det er å miste stillheten for godt.
derfor gliste jeg stygt mot ham mens jeg lot en seig jævel av en fjert ripe opp chesterfield-skinnstolen hans.
"du skjønner, herr jonsröd, vi med tinnitus lar oss inspirere av de lydene menneskene ikke kan noe for."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar