enkelte ganger opplever jeg at nærmest vantro snur meg mot høyttalerne jeg har i leiligheten, sperrer opp øynene og begynner regelrett å le. og ikke en hånlig latter fordi det jeg har satt på suger intense mengder balle. så tvert i mot som det går an.
mister lies, en eller annen fyr fra chicago, vet helt åpenbart hvordan han skal sette meg ut av spill. fikk lønning idag og kjøpte masse skiver, men helt seriøst, de 30 kronene jeg brukte på de fire låtene her er det beste jeg har gjort så langt i år.
dette har alt jeg kan be om. pitchet soul-vokal, seige og helt koko dype basslinjer og bare svale låtprogresjoner av en helt annen verden. DETTE ER SÅ JÆVLA FINT.
fredag 9. mars 2012
mandag 5. mars 2012
kom igjen, lena
i det han for tredje gang på en halvtime kom sjanglende inn døra med tre glass brun rom og satte dem på bordet, en til hver av oss, inkludert ham selv, så stirret han igjen intenst på puppene mine. han forsøkte i hvert fall ikke å dekke det skjeløyde blikket til på noe som helst vis.
"det er få ting som inspirerer meg så mye som stillheten," sa han så prektig som kun selvhøytidelige, halv-kvapsete kunsthistorieprofessorer med en hang på damer som nettopp har fylt tjue kunne sagt det.
og så holdt han helt kjeft og så surt på oss når vi lot glassene klirre mot tennene.
han hadde tydeligvis ingen idé om hvordan det er å miste stillheten for godt.
derfor gliste jeg stygt mot ham mens jeg lot en seig jævel av en fjert ripe opp chesterfield-skinnstolen hans.
"du skjønner, herr jonsröd, vi med tinnitus lar oss inspirere av de lydene menneskene ikke kan noe for."
"det er få ting som inspirerer meg så mye som stillheten," sa han så prektig som kun selvhøytidelige, halv-kvapsete kunsthistorieprofessorer med en hang på damer som nettopp har fylt tjue kunne sagt det.
og så holdt han helt kjeft og så surt på oss når vi lot glassene klirre mot tennene.
han hadde tydeligvis ingen idé om hvordan det er å miste stillheten for godt.
derfor gliste jeg stygt mot ham mens jeg lot en seig jævel av en fjert ripe opp chesterfield-skinnstolen hans.
"du skjønner, herr jonsröd, vi med tinnitus lar oss inspirere av de lydene menneskene ikke kan noe for."
fancy restaurant
i know you don't care that much about money
but i'm gonna make some and take you out
jeg har nevnt det før, men likevel, det er få ting jeg finner like rørende og tiltrekkende som dype emosjoner og hjertvarme pakket inn i syntetisk blikk. (les: navnet på dette stedet.)
og idag snublet jeg over musikken til Will Ozanne fra Southampton (aka Gang Colours), som gjør nettopp slikt. det er kanskje lett å trekke linjer til James Blake - dette er tross alt soulvokal og spinkle pianolinjer med vitaminmangel, men pakket inn i dirrende og tung bass og sporadiske bleeps/bloops. og sånt elsker jeg. og spør du meg låter det mye friskere enn det meste James Blake har gitt ut det siste året.
ps: høydepunktet fra debutalbumet The Keychain Collection er egentlig denne her. woah.
but i'm gonna make some and take you out
jeg har nevnt det før, men likevel, det er få ting jeg finner like rørende og tiltrekkende som dype emosjoner og hjertvarme pakket inn i syntetisk blikk. (les: navnet på dette stedet.)
og idag snublet jeg over musikken til Will Ozanne fra Southampton (aka Gang Colours), som gjør nettopp slikt. det er kanskje lett å trekke linjer til James Blake - dette er tross alt soulvokal og spinkle pianolinjer med vitaminmangel, men pakket inn i dirrende og tung bass og sporadiske bleeps/bloops. og sånt elsker jeg. og spør du meg låter det mye friskere enn det meste James Blake har gitt ut det siste året.
ps: høydepunktet fra debutalbumet The Keychain Collection er egentlig denne her. woah.
fredag 2. mars 2012
bjørnen sover i sitt lune hi
det gamle uret slo en - to - tre - fire - fem - seks - syv - åtte - ni - ti - elleve ganger.
taktfast slo han forsiktig mot vindusruta. fire ganger. så spratt vinduet opp. inn slo en frisk bris.
jeg kunne se neseborene hans utvide seg bak den tykke barten, som egentlig kun var en utvidelse av det enda tykkere skjegget, før han så lukket øynene og forsiktig stakk hele hodet, inkludert det lange, grå håret og det lange, grå skjegget ut av vinduet.
der holdt han det i nøyaktig førtitre sekunder. det var så lenge han klarte ett eneste innpust.
han snudde seg forsiktig rundt og så rett mot meg.
han tørket en tåre fra øyet mens han sa
"nå har våren endelig kommet, kristin. nå har våren endelig kommet."
så tok han av seg den tykke genseren.
deretter den beige cordfløyelsbuksa.
deretter ullsokkene.
deretter den blå skjorta.
deretter deretter de tynne vottene.
deretter strømpebuksa.
deretter helsetrøya.
og til slutt vrengte han av seg underbuksa.
så snudde han seg igjen sakte mot vinduet og tok tak i saksa han hadde lagt klar på kommoden ved siden av, og igjen stakk han hodet ut av vinduet mens han holdt pusten og lukket øynene.
og klippet av seg skjegget. og klippet av seg håret. og klippet av seg barten.
deretter kastet han seg rundt i lufta og løp gjennom rommet, og videre mot inngangsdøra.
så smalt det.
jeg reiste meg forsiktig og stilte meg i vinduet.
nøyaktig fire meter, trettitre centimeter og to millimeter under meg kunne jeg se han komme løpende ut av bygården, tvers over gata og videre inn i parken.
det tok nøyaktig seksten minutter og femtitre sekunder før poltitiet tradisjonen tro hadde dengt ham og lagt ham i bakken.
ny rekord.
taktfast slo han forsiktig mot vindusruta. fire ganger. så spratt vinduet opp. inn slo en frisk bris.
jeg kunne se neseborene hans utvide seg bak den tykke barten, som egentlig kun var en utvidelse av det enda tykkere skjegget, før han så lukket øynene og forsiktig stakk hele hodet, inkludert det lange, grå håret og det lange, grå skjegget ut av vinduet.
der holdt han det i nøyaktig førtitre sekunder. det var så lenge han klarte ett eneste innpust.
han snudde seg forsiktig rundt og så rett mot meg.
han tørket en tåre fra øyet mens han sa
"nå har våren endelig kommet, kristin. nå har våren endelig kommet."
så tok han av seg den tykke genseren.
deretter den beige cordfløyelsbuksa.
deretter ullsokkene.
deretter den blå skjorta.
deretter deretter de tynne vottene.
deretter strømpebuksa.
deretter helsetrøya.
og til slutt vrengte han av seg underbuksa.
så snudde han seg igjen sakte mot vinduet og tok tak i saksa han hadde lagt klar på kommoden ved siden av, og igjen stakk han hodet ut av vinduet mens han holdt pusten og lukket øynene.
og klippet av seg skjegget. og klippet av seg håret. og klippet av seg barten.
deretter kastet han seg rundt i lufta og løp gjennom rommet, og videre mot inngangsdøra.
så smalt det.
jeg reiste meg forsiktig og stilte meg i vinduet.
nøyaktig fire meter, trettitre centimeter og to millimeter under meg kunne jeg se han komme løpende ut av bygården, tvers over gata og videre inn i parken.
det tok nøyaktig seksten minutter og femtitre sekunder før poltitiet tradisjonen tro hadde dengt ham og lagt ham i bakken.
ny rekord.
torsdag 1. mars 2012
dishes
i am not jesus, though i have the same initials
i am the man who stays home and does the dishes
"and how was your day?"
is that woman still trying to do your head in
a man told me to beware of thirty-three
he said: "it was not an easy time for me"
but i'll get through, even though i got no miracles to show you
i'd like to make this water wine, but it's impossible
i've got to get these dishes dry
and i'm not worried that i will never touch the stars
'cause stars belong up in heaven and the earth is where we are
ikke for å bli HELT musikkblogg her, men det finnes enkelte låtskrivere som kanskje er enda mer utrolige lyrikere. og iblant betyr det noe helt spesielt. som med Jarvis Cocker i Pulp. så hverdagslig og lite overveldende mandags-deprimert, samtidig så eksistensielt og storslått at det nesten blir for mye. men bare nesten.
i am the man who stays home and does the dishes
"and how was your day?"
is that woman still trying to do your head in
a man told me to beware of thirty-three
he said: "it was not an easy time for me"
but i'll get through, even though i got no miracles to show you
i'd like to make this water wine, but it's impossible
i've got to get these dishes dry
and i'm not worried that i will never touch the stars
'cause stars belong up in heaven and the earth is where we are
ikke for å bli HELT musikkblogg her, men det finnes enkelte låtskrivere som kanskje er enda mer utrolige lyrikere. og iblant betyr det noe helt spesielt. som med Jarvis Cocker i Pulp. så hverdagslig og lite overveldende mandags-deprimert, samtidig så eksistensielt og storslått at det nesten blir for mye. men bare nesten.
Abonner på:
Innlegg (Atom)