fotturfolket

"til enhver tid har det eksistert omstreifere. men idag er det et yrke og en verdighet som er i ferd med å dø ut. i alle fall i velferdslandet norge. og du tenker: noen bør ta vare på dette yrket. noen må ta på seg dette ansvaret. noen bør redde denne friheten, denne stoltheten, gjenopprette yrket og verdigheten, ja, du vil bli vandringsmann."

at jeg nettopp har begynt å lese thomas espedals essayistiske bok "gå. (eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv.)" føles betimelig. ikke at jeg, som espedal, vurderer å ta omstreiferyrket tilbake - selv om jeg, som ham, ikke er typen som har sett seg ut det videste spekteret av yrker å anta - men sakens kjerne er den: jeg har begynt å gå igjen.

espedal skriver for så vidt om det å traske rundt i bymiljøet, se seg rundt i gatene, studere ansikter og kroppsfasonger, vurdere retninger, og nettopp det foretok jeg meg nylig da jeg i en drøy måned nektet å koste på meg reisekort, men den vandringen er ikke så betydningsfull. det skriver i hvert fall espedal (og alle forfatterne han refererer til), og det vet jeg selv. mennesket trenger naturen, eller i hvert fall den naturen som finnes innen sivilisasjonens rekkevidde, og det er den naturen jeg selv beundrer, den naturen jeg selv trenger å sluke for i det hele tatt å overleve.

men jeg takler bare ikke vinteren. eller, jeg har et svært komplisert forhold til vinteren. selve kulden er nå en sak, men den tilvenner man seg på sett og vis (såfremt man unngår tung forkjølelse, som jeg har slitt med den siste tiden). problemet ligger i mangelen på farger, lukter og lys. slike omgivelser påvirker en; den siste tiden har jeg trykt meg stadig nærmere inn mot mine skitthvite tapetvegger, dernest litteraturen, musikken og ensomheten.

det er her jeg har lært meg å hate skigåerne og vinterforkjemperne, der de med sin sitrende tramping nærmest ber om at trikken skal forflytte seg raskere, slik at de kan velte seg over skiløypene og sine konkurransejagende egoer. det er nemlig sjelden jeg kan spore det grann av fredfullhet i øynene deres, disse hersens vinterforherligerne.

nei, det jeg behøver, det er å gå. gjerne med andre, men helst alene. en av mine beste venner har - nåvel, ikke ved sine fulleste fem - kalt dette en egoistisk handling, han kunne ikke begripe hvorfor jeg på død og liv skal, slik han formulerte det, holde slike opplevelser for meg selv. det er riktignok ikke dette det å nyte naturen for seg selv handler om, det handler om å komme seg bort fra alt annet, bort fra det kjente - og de kjente - for å, slik espedal skriver, tenke annerledes, tenke nye tanker. vinteren er imidlertid ikke skapt for fotturfolket, sånne som oss, for snøen er vår største hindring. vi har ingenting å oppleve, ingen steder å gå.

men det går mot vår. heldigvis. senest idag - kun for å komme meg bort fra by- og menneskekjernen - dro jeg til en høytsvevende og fredfull forstad med skogen som nærmeste nabo, for å, med hele hovedstadsfjorden og solnedgangen for mine føtter, tenke - i hvert fall for et ørlite øyeblikk - at, herregud, dette er jo hvorfor jeg er til.